4shared
DSC_8431

Et forsøk på å ta med ukjente ombord

En varm oktoberdag i Lisboa mens jeg jobbet i båten, banket det plutselig på. Utenfor stod en tålig velstelt eldre mann. Han smilte bredt, pratet høyt og tydelig og overraskende bra engelsk til å være en eldre fransk-sveitser. Han hadde hørt at båten skulle over atlanteren og var mer en interessert i å være med som mannskap, eller kaptein om jeg ønsket det. Det var han og kjæresten hans. De hadde seilt sammen i 10år, han drev seilskule i Sveits og var pensjonert tank/fraktbåtkaptein. Han hadde vært på sjøen siden han var 14år, krysset atlanteren 7 ganger, hvorav 2 ganger alene, en av disse gangene var i en båt på 7meter. Så han skulle ha mer en nok erfaring til å hjelpe oss over.

Meg og Irmelin pratet sammen om det, og bestemte oss for å si ja. De to ble følgelig veldig lykkelige og ville flytte ombord med en gang. Til tross for at båten fortsatt stod på land. De selv foreslo å betale 10€ pr.prs/dgn for mat og drikke. Så slapp vi å finregne på kvitteringer og slikt. Helt OK for oss.

Og før vi kom på sjøen begynte klagingen. Det ene etter det andre var «problem problem». Han skulle ikke høre på meg om hvordan ting skulle være, for han var erfaren og det var ikke jeg.

Han ville til og med ta roret første havnen vi skulle inn i, da han mente det kunne være vanskelig for en uerfaren seiler å gå inn til havn. Og slik forsatte det, det ene etter det andre. «I think you have a problem». Vi var ulike hele resten av verden i vår tidsoppfatning og døgnrytme. Da vi gikk til sengs mellom 23 og 24, og mente at fra da til ca ,0700 var natt. «The normal person lives by night from 1800 that is when shops close. So I take shift from 18:00 to 01:00 and you take from 01:00 to 07:00. That is best». Han måtte jo selvfølgelig gi seg til slutt, men det var klaging i en uke på dette. Og kontinuerlig nemning om at vi var ulike resten av verden.

Kajakkene vi har på dekk var et dødsfarlige. Jollen var festet på en måte som ikke behaget han. Gasshendelen var for stram i wirene. Kompasset var ikke bra. Displayet til autopiloten likte han ikke. Kartplotteren vi har var bare forferdelig. Alkohol var djevelens verk. Musikk var en uting. Fest var noe han ikke gikk på. Og slik fortsatte listen over ting han ikke likte.

Kjæresten hans vet vi svært lite om, da hun ikke pratet særs godt engelsk, og hver vi gang vi forsøkte å innlede en samtale med henne kom Bosco og blandet seg. Han snakket kun om seiling, sitt liv på sjøen og sin eks-kone.

Hver dag fikk vi et utall historier fra hans fantastiske liv på sjøen og hans gode x-kone. Ingenting om den stakkars damen som han hadde levd med i 10år.

Krangler og diskusjoner vi hadde ombord er for mange og for lange til å ta med, men det var mange og de var sure. I sær om natten når han skulle på skift. Da kunne han forbanne seg over mye ombord. Og oss. Han gjentok ved flere anledninger at han ikke brydde seg noe om oss, kun å komme seg til karribien. Han nektet også for at han var gjest ombord, og måtte innrette seg etter våre regler. Han var partner i båten, ifølge han selv og regler skulle det være enighet om.

Vi ble begge griseutskjelt midt på natten i Porto Santo, da vi gikk inn til havn uten han. Vi var altfor uerfarne til å gjøre noe slikt uten han. Vi var ikke i Norge, vi visste ingenting om hvordan ting ble gjort i resten av verden.

Så rant beger til slutt over. På veg fra Madeira og til Lanzarote. Ble det for mye, da formelig hoppet han på Irmelin og skjelte henne ut etter noter om tilstand ombord. Da hun spurte om han virkelig ville være ombord her gikk han over til trugsmål. Om båten, om livene våre, myndigheter og altslags. En mann av hans erfaring og bakgrunn ville ikke ha noe problem med å få havnemyndigheter til å sette båten i karantene slik at vi ikke noen gang ville få dra fra Lanzarote. Vi skulle ikke kaste han av. Ingen kødder med Bosco. Han omtalte seg selv konsekvent i 3.person. Sp kom han ut til meg etterpå og ga meg samme lekse. Og virkelig utbroderte om at han skulle gjøre livene våre til et helvette osv…

Så, etter noe som virket som en evighet kom vi endelig frem til Lanzarote. Meldingen ble da gitt om at de skulle av. Jeg sa ja til at de kunne få overnatte en natt til, ettersom det var sent. Neste morgen lagte han på ny et helvette uten like om betalingen. Alt skulle krangles på, og han skulle trekke fra 1€ på noe havregyn han hadde kjøpt selv, og gårsdagen skulle de ikke betale for, da de bevisst hadde latt være å spise noe. Havneavgift skulle ihvertfall ikke han dele kosten på, da det ikke var han som ville inn til marina. I tillegg hadde han sanket inn diverse krims/krams han hadde tatt med ombord og sagt jeg kunne få. Dette var det nå satt priser på, og jeg ble tilbudt å kjøpe. Han formelig freste og brølte til oss da jeg takket høfflig nei til alt han hadde å by på. Hvorfor i all verden skulle jeg betale 20€ for dynen hans?! Det hele kulminerte i en noe mindre betaling for turen en jeg hadde sett for meg. Men de ble kastet ut på direkten. Og det var virkelig en befrielse. Selv om vi gikk med en liten klump i magen for om han kom til å gjøre noe. Senke båten, kutte fortøyningstau, eller noe annet av hva han hadde truet oss med.

2 båser nedenfor oss i marinaen i Arrecife, Lanzarote lå en båt han solgte for 2år siden. Han var selvfølgelig borte der på direkten og ba om hyre, noe han ikke fikk. Ombord var en hyggelig dame på ca. Vår alder fra Frankrike. Noe senere den dagen kom hun til meg og sa «I can not believe you had this man aboard your boat. He is crazy!». Hun stod bare og måpte og omtalte oss begge som hennes helter da vi sa at vi hadde seilt med han ombord i 3uker.

Selv hadde hun bare møtt Bosco i en dag, da hun og mannen hennes kjøpte båten av han. Det hadde vært nok for de.

Dagene i Arrecife fløy avgårde. Vi hadde besøk ombord av moster Bente, onkel Arne og morfar. Det var virkelig et gledelig besøk. 2 dager senere plukket de oss opp med en leiebil og vi tok en turistdag. Vi var ute på Graciosa, en liten øy og et naturreservat som tilhører Lanzarote. Vi var inne i et hus/grotte i fjellet, og hadde en kjøretur halve holmen rundt. Sistnevnte var greit nok, men forholdsvis kjedelig. Da Lanzarote bare er en tørr, brun steinhaug.

Ombord i båten, ble de ryddet og vasket. Autopiloten hadde en ny runde i deler. Og etter mye banning fra min side, ble redningen en trivelig brite i nabobåten. Som forøvrig også fikk generatoren samarbeidsvillig igjen. Virkelig en opptur å møte så mye trivelige folk.

Atlantic Oddysey, som er en cruiser-regatta går herifra. Så det var endel båter når vi kom inn. Og i deres regi ble det også holdt flere foredrag på dagtid om aktuelle tema i forbindelse med seiling og kryssing av hav. På et av disse foredragene traff vi en russisk dame. Hun hadde en datter på 2, som nå var blitt for stor for en leker, en stol og diverse babymedisiner som de hadde i overflod. Helt fantastisk. Vi ble invitert ombord i deres absolutt nydelig katamaran og fikk en grundig innføring i hva de var for. Hvordan de fungerte og endel råd om hvordan de hadde gjort med deres datter. Som de startet å seile med 4mnd gammel. Akkurat som Ida er nå.

I det store og det hele, mange positive opplevelser på Lanzarote. Noe katalysert av det helvette av et mannskap vi akkurat hadde kvittet oss med, regner   DSC_8653 DSC_8650 DSC_8644 DSC_8612jeg med. Men pyttsan. Bra er bra. Et par dagers stopp ble plutselig til en uke. En rolig og herlig uke, før vi måtte komme oss avgårde til Gran Canaria for å møte Trond. Et søskenbarn til Irmelin.DSC_8671DSC_8679DSC_8720

 

 

 

 

DSC_8788

DSC_8771 DSC_8763 DSC_8756 DSC_8721

Kommentarer

  1. Haha. Må bare flire.

  2. Kjempe kjekt å lesa om dn utrolige reisen dokkas, å ikje minst dn tøffa jentå dokkas :) go tur videre og kos dere ein heile hau :)

  3. Arti å følg me på tufn din Stian!:)

  4. Ja dæ he våre litt av en erfaring å ta mæ seg.

  5. Det ligger mye dritt på havbunnen,så det hadde ikke vært så farlig med litt til! 😉

  6. Herregud så gale, godt du har litt arbeidserfaring med psykisk sjuke folk